"Jeg hater reklame"

No items found.

Som ung hadde jeg bare to fremtidsdrømmer: Jeg skulle bli skuespiller, eller reklamemann. Teaterhøgskolen ville ikke ha meg, men det ville Westerdals og NMH. Så da ble det reklame, da. Til min mors store sorg.

Paal som programleder

Mor er en vaskeekte 68-er som sluttet på Kunst- og Håndverksskolen for å føde meg, og flyttet på landet for å dyrke biodynamiske grønnsaker og riktige meninger. Og likevel (eller kanskje nettopp derfor) fikk hun en sønn som er skeptisk til både politiske utopier og politisk korrekthet. Som tror mer på naturvitenskap enn naturmedisin, og synes fakta bør veie minst like tungt som følelser. 

En sønn som kunne blitt kunstner, men som heller ble leiesoldat for kapitalismen. 

I motsetning til mange av mine bransjekollegaer, har jeg aldri skammet meg over jobben min. Selv som ung og idealistisk lissom-sosialist merket jeg at verden gikk fort fremover. Og skjønte etterhvert at industrialisering og arbeidsdeling genererer velstand, at frihandel fremmer fred, og at konkurranse skaper innovasjon som vi alle nyter godt av. 

Og selv om kapitalismen (kanskje) skaper økte forskjeller, sørger den samtidig for at de aller fleste lever lengre, rikere og bedre liv. Er kapitalismen perfekt? Langt ifra! Den er bare uendelig mye bedre enn alle andre systemer vi noensinne har prøvd! 

Så jeg er ganske stolt av jobben min, og tenker at jeg har havnet på riktig hylle her i livet. For jeg har en masse merkelige overledninger mellom høyre og venstre hjernehalvdel, og synes av en eller annen grunn det er spennende å påvirke folks beslutninger. Så da jeg plutselig en dag så meg selv på tv-skjermen, håndterte jeg programleder-jobben som en hobby. For jeg er og blir reklamemann. 

Tenk deg da min store sorg når jeg i dag må innrømme at jeg er dørgende lei reklame. Og tenk hvor skummelt det føles å komme ut av skapet som reklamehater. 

Følelsen har nok vært der lenge, for du skal høre ganske mange «endelig er den her» før noen sier at «det enkle er ofte det beste». Og selvgod og skrytende reklame, full av floskler, er det vel bare selvopptatte annonsører som liker. 

Men da jeg startet i reklamebransjen, lagde vi ofte morsom og engasjerende reklame som vant både publikums hjerter og flere internasjonale reklamepriser enn noe annet land. (I forhold til innbyggertall, vel og merke.) 

Nå lager vi nesten like proff reklame som de utenlandske gigantene, men ingen bryr seg. Og norsk reklamebransje er for lengst vippet ned fra pallen av søta bror. 

Før visste vi at folks lommebok sitter nærmere hjertet enn hjernen, så Olga Marie sang «Hurra for deg» for å selge Solo. Hverdagen var ikke helt den samme uten VG, Lottomillionærer var ikke helt som andre millionærer, og Statoil støttet morgendagens helter. Men 16 etter at Doffen daua, er det stort sett bare publikum som dør foran skjermen. 

For i takt med at vi har fått stadig flere måter å nå frem til folk på, har det blitt stadig vanskeligere å få folk i tale. Og da bruker stadig flere annonsører utestemme for å trenge igjennom. Men ingen har lyst til å handle med en brølende gateselger som plutselig står midt i stua. Eller et blinkende sirkus på mobilen. 

Og det nytter ikke å rope til folk som har bestemt seg for å ikke høre etter. Det holder ikke å gå fra 3+ til 10+ heller. Eller å tredoble antall mediekanaler, og sørge for at skoene du titter på forfølger deg i alle kanaler. Eller å lansere stadig nye buzzwords med tilhørende små spesialistbyråer som skal slåss om annonsørenes stadig mer tynnslitte budsjetter. 

For folk flest svarer med å sette klistrelapper på postkassa og spole forbi reklamen. De bytter ut reklame-TV med reklamefrie strømmetjenester, og får hjelp til å installere adblocker. For folk flest hater dårlig reklame. Og det gjør jeg også. 

Mor brukte mange år på å tilgi meg, og det skjedde først da en kollega fortalte om en artig reklame han hadde sett: En diger reklameplakat hvor det hang en mann etter fingertuppene, med søkeordet «Stiger» og logoen til Gule Sider. Da kunne min mor stolt fortelle at den plakaten, den hadde hennes sønn lagd. 

Og skal jeg tilgi meg selv, er det vel på høy tid å lage noe reklame som folk prater om igjen. Jeg prøver igjen i morgen. 


Krise er et annet ord for mulighet 

Forandring fryder ikke

Reklamebransjen er konservativ 

Cross the line! 

Hva er kreativitet? 

Svenskevits 

En film sier mer enn tusen bilder 

Sammen er vi sterke 

SLUTT Å BRUKE UTESTEMME!

Flere prosjekter